Å kalle ungene mine late har aldri føles riktig, mest fordi jeg også glemmer ting. De nekta ikke å hjelpe – de levde bare i barnehjerneverdenen der tid er strikk og lister forsvinner.
Det jeg innså
- “Senere” betyr ingenting for et barn uten klokke i hodet.
- Hvis oppgaven lever i mitt hode, er den usynlig for dem.
- Skam dreper motivasjon – tydelige signaler bygger den.
Den andre tilnærmingen
Vi flytta husarbeidet ut av hodet mitt og over på en skjerm alle kunne se. Hver oppgave i Taskmaster hadde et navn, en eier og et tidspunkt. Påminnelser pinga dem før fristen. Ingen taler, bare signaler.
Resultatet
- Sønnen min begynte å kappes med timeren fordi det å slå påminnelsen føltes som en seier.
- Datteren min elska streak-telleren og sjekka tavla uten at jeg spurte.
- Jeg slutta å bruke ordet “lat” og begynte å si “Hva står på lista di?”
Glemsomhet er menneskelig. Et system som gjør husarbeid synlig og tidsbestemt gir ungene stillasene de trenger for å stille opp. Det føltes snillere mot dem og lettere for meg.
Relaterte artikler: Jeg var så lei av å mase og Fra ‘Gidder ikke!’ til “allerede gjort, mamma” på to uker. Vil du ha samme oppsett? Sjekk prisene og kom i gang.